Ringenes Herre Ringens Brorskap.

Analyse av boken

Ringenes Herre: Ringens Brorskap er en roman av J. R. R Tolkien. Boken begynner med en presentasjon av hovedpersonen Frodo Lommelun og bygger på med karakterer etter hvert som historien utvikler seg. Introduksjonen av Frodo og hendelsene som finner sted like etter fungerer ikke bare som introduksjon, men også som bakgrunnshistorie. Like etter Frodos avreise begynner det å bygge seg opp spenning. Flere møter med de mørke rytterne sørger for spenningstopper, som gjentas under nye omstendigheter og stadig øker i intensitet. Historien blir fortalt gjennom en allvitende Autoral forteller. Han forteller om Frodo og de andre personene, men gir bare skildringer av Frodo sine tanker og følelser.

Skildringer er et fenomen som en ofte finner igjen i alle bøkene og i denne boken er de spesielt viktige. Det er nemlig i denne boken at en blir introdusert for hovedpersonene og det er viktig at vi får et klart og tydelig bilde av hvem de er, hva de tenker og hvilke attributter de har. Skildringene av de forskjellige miljøene er også viktige. Boken er nødt til å fortelle oss hvor hovedpersonene er og hvordan det ser ut. Dette er lagt stor vekt på, og en enkelt skildring kan ofte ta opp et helt avsnitt.
Skildringene av landskap er gjerne høytidelige og ofte fulgt av en beskrivelse av hvordan det kom til å bli slik det er.

>>Det var lenge siden Gorhendad Oldbukk, overhode for Oldbukkslekten, en av de eldste i Myrane og i hele Hobsyssel, satte over Elva som dannet den opprinnelige østgrensen. Han Bygde (og gravde ut) Brennihug, skiftet navn til Brennibukk og slo seg til der som herre over noe som nesten ble et lite uavhengig rike. Slekten hans ble større og større, til Brennihaug fylte hele den lave åsen, med tre hoveddører, mange sidedører og omtrent hundre vinduer. Brennibukkene og deres tallrike tjenestefolk begynte deretter å grave, og senere bygge overalt rundt den. Det var opprinnelsen til Bukkenland, et tett bebygd stripe land mellom Elva og Gammelskogen, en slags Hobsysselsk koloni. Den største landsbyen var Bukkaborg, som knippet rundt bakkehell og skråninger bak Brennihaug...<<

Bok 1, Kap 5.

Språket i boken finnes i mange utgaver. Den vanlige talen som brukes mellom skapninger som kjenner hverandre er avslappet og dagligdags. Hver rase har sitt eget språk som de snakker sammen, men allmenn tale brukes mellom de forskjellige rasene. I møter med personer av stor viktighet blir språket mer høytidelig og det virker som om personer med mindre språkegenskaper tier for å ikke ydmyke seg selv. Språket spiller også en viktig del i de mange sangene og diktene som en finner gjennom boken. Disse er gjerne framstilt mer høytidelig og på et fint allment eller alvisk språk. Diktene og sangene er blant annet med på å fortelle om hint for hva som kommer til å skje videre i boken. De forteller om hendelser som har skjedd og de forteller om raser og personer.

Tre ringer for alvene under det blå;
Syv er for dverger i saler av sten;
ni for menn som alle kjødets gang må gå.
Men for Mørkets herre berre en eneste en
i det dunkle Mordor hvor skyggene rår.
En Ring skal samle dem, en Ring finne dem,
en ring betvinge dem og i mørket binde dem
i det dunkle Mordor hvor skyggene rår.
Bok 1, Kap 2